Nå er det personlig.

«Det er gode tider for dårlig nytt. Tar ett skritt dit, og ett skritt feil. Og får en liten dytt. Når klokka slår tolv, tar de fart. Tiden går i ring, du går i spinn, så i svart» Slik starter DumDum Boys’ Tynn Tråd

Rosenborg er en medlemsklubb og på mandag ble det avholdt medlemsmøte. I god RBK-ånd skal det være takhøyde til en god diskusjon. Og man skulle tro det var flere aktuelle tema å ta opp. Men så glimrer både Koteng og Bjørnebye med sine fravær. Det er mulig de har sine grunner. Det er jo det. «Den vonde lyden av helt feil svar. Til slutt er det ett fett hva man tror. Står igjen helt full av tomme ord.» 

I anledning tøffe RBK-tider og mørke høstkvelder vil jeg gjerne bruke dette Innlegget til å dele noen svært formende opplevelser jeg har hatt. Opplevelser om hva fotballen betyr for meg og om hvorfor jeg velger å bruke så mye tid på Rosenborg. Ja, kanskje litt av forklaringen på hvorfor jeg elsker klubben min. Så denne uka blir det personlig.

Om det er noe her i verden jeg er takknemlig for, så er det at jeg har en ektefølt lidenskap. Fotballen. Mange bruker altfor mye av tiden sin på å finne ut hva man skal bli, hvem man er eller hva man liker å gjøre. Noen tester ulike hobbyer, andre har ingen distinkte uttalte interesser. For meg er fotball helt definerende for hvem jeg er. Interessen min for fotball er min avledning i hverdagen, min fysiske fostring, min energiutløsning på Øvre Øst og en stor del av min identitet og tilhørighet. Her finner jeg en kilde til hele spekteret av følelser, samt visdom, tilhørighet og håp. – Og innimellom; pur glede. 

Det har ikke alltid vært sånn. Jeg er et produkt av 80-tallet og må ett godt stykke inn på 90-tallet før jeg ble gammel nok til fange opp ting rundt meg. Da jeg var liten var jeg ikke interessert i fotball. Det kostet meg blant annet VM i ’94, kvalifiseringskampen borte mot Besiktas og oppgjørene mot mitt engelske alibi, Blackburn. Nysgjerrigheten kom ikke før våren 1996 da mamma og pappa meldte meg inn i Trygg/Lade SK fordi «alle andre gikk der».

I April var det klart for den årlige mini-cupen og jeg «debuterte» som innbytter i en 7er kamp mot Utleira. Jeg var ikke noe balltalent og fylte rollen som fullstendig stillestående forsvarsspiller med hendene godt planta ned i shortsen. Kampen endte 21-0 til oss (vi telte målene på den tida), og den store spilleren var en bitte liten blond spjæling i klassen som begynte på midtbanen, spilte over hele banen og som måtte være keeper i andre omgang «så det ikke skulle bli så urettferdig». Det hjalp ikke litt engang. Så god var Per Ciljan. 

Til jul det året fikk jeg Championship Manager 2. Husker dere denne? 

Skjermbilde 2019-10-11 kl. 14.07.41.png

Jeg var 9 år og ble fullstendig hekta. Man kunne ‘bli kjent med’ spillerne! Nysgjerrighet ble til interesse, som over tid ble til lidenskap. Kjærlighet til det vakre spillet, tilhørighet og fellesskapsfølelse. 

Lagidretten endret meg. Ikke til å bli en bedre fotballspiller, men til å forstå hva det å være en del av et lag var. Jeg fikk gode kompiser, dro på fotballcuper med Trygg/Lade og oppdaget Lerkendal! 

De sier at tenårene former deg som menneske. Hva Rosenborg skulle utsette meg for i de kommende årene, er jeg klubben evig takknemlig for. Og for noen høydepunkter en nyfrelst unggutt fikk oppleve. Her kommer noen av de øyeblikkene som har formet meg:

  • 04. Desember 1996. San Siro, Milano. Champions League, gruppespill. AC Milan – RBK 1-2.

Mamma hadde TV3. Jeg var ni år og har enda ikke åpnet CM 2 som lå under juletreet. Jeg fikk være oppe hele kampen! Brattbakk klinket den i kassa. Heggem hoppet som en friidrettsutøver. Ingenting er som før, etter denne kvelden. Den står som en skjellsettende hendelse i livet.

Så kom det fantastiske året 1997! RBK scorer 87 mål totalt i serien, Rushfeldt og Brattbakk herjer. Rosenborg feier igjennom Tippeligaen som en vind, spiller fantastisk fotball og scorer mål på løpende bånd. Jeg hører kampene på radio og Kim Rud Petersen blir en viktig person i mitt liv. Så kommer gruppespillet i Champions League…

  • 27. November 1997. Lerkendal, Champions League, gruppespill. RBK – Real Madrid 2-0.

Gjennom jobben til mamma har vi skaffet svært attraktive billetter til gruppespillet i Champions League. Det aller første gruppespillet jeg fikk se live fra Lerkendal. Tidligere denne høsten hadde vi slått Olympiakos 5-1 og Porto 2-0 på Lerkendal, men den virkelige godbiten fikk vi en sen novemberkveld mot Real Madrid! Bildene av Nils Arne som kastes i været blant snøfillene på Lerkendal har blitt ikoniske. Jeg har de lagret på netthinnen til evig tid. Inntrykkene er uutslettelige. Jeg var der.

Hentet fra rbkweb.no

Hentet fra rbkweb.no

Året 1998 innledet med å lære meg et nytt ord: Sabbat. At Rosenborg ikke skulle trenes av Nils Arne Eggen virket rart. Men Trond Sollied viste at han behersker 4-3-3, RBK ble igjen suveren seriemester og vinnerlaget fra i fjor spiller fremdeles gnistrende fotball. Vi taper Cupfinalen etter ekstraomganger mot Stabæk. Jeg husker den blanke issen til Thomas Finstad og skuffelsen. Men det er Champions League som teller. Vi har igjen fått tak i billetter og forventningene sitrer i en 11 år gammel kropp. Nye europeiske lag å bli kjent med. Athletic Club de Bilbao. 1-1. Galatasaray. «GALLAtassaRAi.» - jeg måtte øve. 3-0. Og så Juventus. Kan vi få en reprise av seieren mot Real Madrid i fjor? Juventus tar ledelsen, men Skammelsrud utligner på straffe. 1-1. Mot Juventus. Jeg er skuffa. Og stolt. Jeg var der. Og vet det. Nok en kveld legger jeg meg med smil om munnen. «Når dæm trygt nerri dynan, ska kvil sæ for natta så hviske dæm «pappa, æ va Rosenborg i dag».» Jeg var den gutten. 

Men det er ikke det øyeblikket jeg vil trekke fram, for i 1998 lærte jeg nemlig at…

  • 23. Juni 1998. Stade Velodrome, Marseille. VM, gruppespill. Brasil – Norge. 1–2.

«….vi har scoret i Marseille! Vi har scoret i Marseille!» …Norge også er blant verdens beste landslag! «Hvor var du når Norge slo Brasil?» - Jeg lå på en pute på gulvet, klistret foran TVen! Euforisk! Nok et ikonisk øyeblikk, og jeg tror faktisk at ett eller annet sted i kroppen så skjønte vi at vi var vite til noe historisk. «Du kan se at’n ikke er Jesus, men det hender i blant at jeg er litt i tvil» 

Nå begynner jeg å bli en ordentlig fotballbortskjemt guttunge.  Jeg vet ikke om noe annet enn at Rosenborg vinner serien, Norge ligger på 2. plass på FIFA-rankingen og Trygg/Lade vinner og vinner med Per (og resten av laget). Noe annet finnes ikke. 

Nils Arne er tilbake ved roret, alt er ved normalen. Rosenborg vinner serien. Og Cupen. Også kjøper vi han unge, høye mørke Vålerenga-spissen som var så god i kvalifiseringskampene deres i fjor. Rekord i Norge sies det. Også skal vi selvsagt spille gruppespill i Champions League. Boavista. Feyenoord. Borussia Dortmund. Selv seiersvante trøndere kjenner på spenningen når et fullstappet Westfalensatdion, gulkledd og spekket med tyske stjerner, venter på motsatt banehalvdel. Ikke bare vant vi denne fotballkampen, men vi spilte de tyske mestrene ut av eget stadion. Nok en gang satt en unggutt å så sine helter gjøre det umulige mulig, og bare to dager etter kampen skjer dette: 

  • 21. oktober 1999. Trondheim. En bokbutikk nær deg.

Nils Arne Eggen lanserer boka «Godfoten» - Og jeg leste den som presten leser bibelen. Den dag i dag forsøker jeg å bruke en del av Nils Arnes ledelsesteorier og tankesett i hvordan jeg lever og ser verden. Jeg slukte også Otto Ulseths biografi «NILS ARNE» som kom i 2018. Anbefales.

  • 14. Juni 2001. Lerkendal Stadion. Scandia Cup Finale, gutter 14. Trygg/Lade – Trond 2–5.

Jeg scorer mitt første og eneste mål for Trygg/Lade. I Scandia Cup-finalen – på Lerkendal. Som innbytter, etter at kampen i realiteten er avgjort. På en retur på blank goal. Speakeren på Lerkendal leser opp navnet mitt foran et lite knippe klappende foreldre. Jeg kan dø lykkelig.

Året er 2002. Per blir kjendis og vinner «Proffdrømmen» på TV3. Ingen av oss på Trygg/Lade blir nevneverdig overrasket over det. Han vinner en tur til Liverpool på treningsleir. Men ‘alle’ vet at han skal til Rosenborg. – Selvsagt skal han det. Så han avslår kontraktsforslaget fra Liverpool. Denne høsten spiller Rosenborg det Nils Arne omtaler som «Rosenborgs beste kamp i europa noensinne» i Azar Karadas’ fantastiske match mot Inter. 2-2. Men det som setter størst avtrykk i en ung sjel, er årets siste kamp.

  • 12. November 2002. Lerkendal Stadion. Gruppespill, Champions League. RBK – Lyon 1-1

At Lyon utligner til 1-1 i det 84. minutt og dermed snyter tidenes RBK-trener for seier i siste kamp, legger litt demper på stemningen. Men bare litt. Det er egentlig uvesentlig. Ingen forlater stadion. NILS. ARNE. EGGEN. runger fra stadionside til stadionside. Sammen med Bent Skammelsrud går disse to gigantene æresrunden og tar farvel med Lerkendal og Rosenborg.  Jeg gråter så det renner ned over kinnene mine. En æra er over. Det aner meg at dette er av stor symbolsk betydning.  

  • 9. Juni 2004. Lerkendal Stadion, Tippeliga. RBK – Bodø/Glimt.

Rosenborg tok ledelsen allerede etter 11. minutter ved Ståle Stensaas. Dorsin kommer til Trondheim for å konkurrere med ham. Men det er ikke det som gjør denne dagen spesiell. Etter 78 minutter får Per Ciljan debuten sin for Rosenborg. Per er Rosenborgspiller! Den yngste igjennom tidene! Guttedrømmen (hans) materialiserer seg. Jeg debuterte litt denne kvelden jeg også. Jeg har vokst opp med at alt er mulig, og nå er reisen fra løkka til Bernabeu kortere enn noen gang.

 
Her er vi Ladegutta og jubler over Per’s første kamp fra start sesongen etter. (bilde: utklipp fra Adressavisen)

Her er vi Ladegutta og jubler over Per’s første kamp fra start sesongen etter. (bilde: utklipp fra Adressavisen)

 

Nå har dere fulgt meg fra 9 – 17 år. Dette er det som har vært med å forme meg som menneske og som supporter i de yngste årene. Det er mange flere øyeblikk som også sitter limt fast. Maccabi Haifa, Arsenal, København, Valencia, Ajax, Chelsea. Med det er nettopp dette som er så fantastisk med fotballen og Rosenborg. Stadig vekk så kommer det små og store diamanter av opplevelser som du kan ta med deg resten av livet.

«Det fins daga som e grå, men vi har en drøm, for bak skyan e himmel’n alltid blå. Og den drømmen vi har, ska vi aldri gløm, den e svart og kvit og heite RBK»

Jeg håper du som leser dette Innlegget vil dele ditt Rosenborgøyeblikk med resten av verden! Skriv en kommentar under Innlegget, enten her på siden eller på facebook.

Og som alltid, heia Rosenborg.