Hva syns vi om: "Hate, hate, hate Molde by"?

Endelig fikk vi et lyspunkt. For første gang på så lenge jeg kan huske, vurderte jeg å ikke dra på Lerkendal selv om jeg hadde anledning. Rett og slett fordi jeg synes prestasjonene denne sesongen har vært så svake, at jeg fryktet ydmykelse og sinne var det jeg hadde i vente. Mot Molde. Det var vondt i magen hele søndagen. Beslutningen falt: «Kjøp deg billett i Kjernen. Still opp. Rens filtrene dine, vær litt verbal, litt banal, litt utenpå. Støtt laget i motgang som i medgang»

Moldedominansen innledningsvis og den påfølgende borteledelsen, gjorde meg direkte kvalm. Jeg slet med klump i halsen og stemmen sprakk. Men så skjedde det magiske. Rosenborg flyttet laget høyere, vant igjen ballen og begynte å skape sjanser. Stemmen fikk bare sprekke om det var det som skulle til – synges skulle det!

Det er mange som har flyktet fra Lerkendal denne sesongen, men det er ganske tydelige at de fleste av dem har brukt å sitte på langsidene. Kjernen har kanskje krympet litt, men Øvre Øst står bastant opp for klubben. Og i disse tider er det nettopp støttespillere og lidenskap klubben trenger, ikke sensur og stor avstand mellom klubb og omverden.

Dette er sakset fra VGs intervju med Ivar Koteng i dagene etter Moldekampen:

«Om at utviste Søderlund sang «hater, hater, hater Molde by» fra tribuneplass i annenomgangen, sier RBKs styreleder:

– Jeg synes ikke det er greit. Du skal være kry av å være på Lerkendal, du skal kunne ha med deg barnebarn. Jeg respekterer andres syn på dette, men jeg setter ikke pris på at Søderlund gjorde dette.

– Er det greit at han står blant supporterne?

– Absolutt.

– Men ikke det han synger?

– Nei. Vi snakker ofte om folkelighet i Rosenborg. Er dette folkelig? Etter min mening skal alle trives med å være på Lerkendal. Og dette er ikke folkelig, svarer Koteng.»

 

På Lerkendal er det VIP-tribuner, familietribuner, langsider og kortsider. Det er noen plasser med polstrede seter for de som er kalde i rumpa og noen plasser for bortesupportere med andre lojaliteter. Det er plasser høyt oppe for de langsynte og langt nede for de med høydeskrekk. Det er handicap-plasser, ståplasser og presse-plasser. Det er mulighet til å spise pølse, middag eller buffet. Det er til og med noen én plass hvor man kan sitte og nyte en kald øl. Det er med andre ord plass til alle på Lerkendal. Også er det én egen plass for den syngende fansen. For Kjernen av supportere som lager liv på stadion. De som investerer time etter time på TIFO-dugnad. De som hopper, flagger, klapper, tramper. De som har dette som lidenskap. Og akkurat på denne plassen må det være rom for å rope og vise følelser. Dersom du er litt hårsår for banning eller naboens hånd på din skulder, er du hjertelig velkommen til å velge en annen plass på Lerkendal enn akkurat Øvre Øst.

«Men tenk på barna». Jeg har barn selv. Det er en helt riktig vurdering av alle med foreldreansvar å ta resonnementsrekken:

1)     Hvor gammel er poden når vedkommende skal være med på Lerkendal for første gang?

2)     Hvilken tribune og plass skal vi velge?

Nå har 2 av 3 hjemme hos meg vært gamle nok til å være med pappa på kamp. (5 og 6 år) Ingen av gangene valgte jeg Kjernen. Det er ikke vår plass enda. Da er jeg selvsagt heller ikke verbal og banal. Da sitter vi pent og spiser muffins. Vi reiser oss under Bilde ta’n Ivers, klapper på «Hele stadion – ‘klapp-klapp-klapp’ og tillater oss å rope litt dersom Kjernen drar i gang «Rooooo - Seeeen – Båååå-åååårg»,  Men det er nettopp Kjernen som er et av de store trekkplastrene og samtaleemnet i hjemmet etterpå. De som «hoppa så morsomt», «de som ropa» eller «de med flaggene og fyrverkeriet». Å legge bånd på Kjernen er ikke å tenke på barna, å spre flate og ‘politisk korrekte’ svar i nasjonal presse er ikke folkelig. Det er det motsatte. Jeg ønsker meg en styreleder som hadde svart: «Æ bli stolt og gla’ når spælleran vise engasjement på dein hær måten. For oss i Rosenborg e det helt uproblematisk at nånn av spælleran tar turen opp te Kjernen og vil bidra med å hei fram laget». Dét er folkelighet for meg.

Takk, Aleksander Søderlund. Du har mange plasser å velge i på Lerkendal. Og du valgte å komme opp til oss i Kjernen. Da bør ikke spillereglene være noe annerledes for deg. Kjernen hadde kommet til å synge «hate, hate, hate Molde by» helt uavhengig av Søders visit, så ikke legg dette som en moralsk forkleinelse bak Søders navn. Ingenting styrker Kjernens forhold til laget mer enn når spillerne viser ektefølt engasjement og tilhørighet. Og ingen barn eller barnebarn fikk problemer med folkeligheten sin på grunn av Søders 4 sekunder i ilden som forsanger. Det er jeg helt sikker på!

Også vil jeg avslutte med å dele en fin liten detalj fra nå sist:

Kampen er over. Jeg har stått igjen sammen ALLE andre på Øvre Øst og klappet for spillerne. Sangen og klappingen glir over til munter summing når alle sammen trekker ned trappene. En liten gjeng drar i gang «hate, hate, hate Molde by» ned trappene, flere henger seg på. Smil sprer seg og blikk utveksles. I det vi har kommet nederst i trappen og ut av Lerkendal, ebber sangen ut. Noen meter senere er det en ung gutt på kanskje 10-11 år som har fått bli med pappa på Kjernentribunen, som forsøker med tilgjort mørk prepubertal stemme, å dra i gang «hate, hate, hate Molde by» igjen. Ingen henger seg på. Pappaen legger rolig en hånd på skulderen hans og sier «Det er ferdig nå».

Det er brakkejustis på hva dette såkalte «hatet» er. Det eksisterer i sin form, innenfor sine rammer. Det må læres. Kjernentribunen er for meg et ynglested for nestekjærlighet, felleskap og samhold. Jeg har ingen andre arenaer i mitt liv hvor det føles helt naturlig å gi en ukjent nabo en klem.

Heia Kjernen, heia Rosenborg