«Er det ikke deilig å ha noen å hate» - Clas Berge

Allerede som liten gutt lærte Knutsen & Ludvigsen meg at Bergen var et farlig sted. Dette manifesterte seg på Lerkendal utover 90-tallet. Jeg har sunget «hate, hate, hate Bergen by». Høyt. Lenge før Lund Hansen sang på TV og det ikke ble lov lenger. Jeg husker Raymond Kvisvik, Geirmund Brendesæther og Geir Ove Ludvigsen iført sine stygge, røde drakter. Jeg var 9 år og skulle ALDRI til Bergen. ALDRI! Så kom Molde. Jeg husker Jo Tessem, Trond Strande, Petter Rudi, Magne Hoseth og Daniel Berg Hestad i smurfeblått. Jeg husker å vokse opp med å elske dette hatet. Rivaliseringen. Tilhørigheten. Lidenskapen. Å stå med Kjernen og få lov til å være litt banal. Litt rettfram. Det er mye grums som kommer ut av et godt, gammeldags «BUU». Idrettens ‘hat’ er det største komplementet vi kan gi: Vi frykter deg.

Som Rosenborgsupportere er vi bortskjemte. Det har ikke vært så mye å ‘hate’ eller frykte. Dette har skapt sannheter som «suksessmetning blant spillerne» og «bortskjemte supportere», samt Åge Aleksandersen treffende beskrivelse om at «vi trønderan juble mest inni oss». Vi erbortskjemte. Alle parameter forteller oss det. Jeg satt i bilkø på vei hjem en dag og bak på bilen foran meg var det klistret et lite klistremerke med RBK-logoen og teksten: «Det e itjnå skam å ligga bak». Jeg smilte resten av dagen.

Vi – de trofaste og lidenskapelige – som er villige til å tegne abonnement på en svensk nettavis for å få se en dårlig overført en-kameraproduksjon av en treningskamp, vi som er der på søndager, mandager, klubbdager, åpne dager, lukkede-treningsdager, hverdager, kampdager, helligdager og medlemsmøtedager, vi føler vi har retttil å melde ifra når klubben vår lider. Apati er latmanns handling.

Per Joar Hansen ble treneren som fikk den tvilsomme æren av å skrive seg inn i historiebøkene som den som brøyt seiersrekka i serien etter 13 seriegull på rad – Og kjernen måtte begynne å telle på nytt «For vi ska vinne énpå rad – hurra, hurra». Det var vondt det. 

Og det fikk Perry smertelig erfare da han kom tilbake i 2013. Hvis noe eller noen truer det vi elsker, det vi står for, så er det ikke utenkelig at det gis uttrykk for det. Og det var det som skjedde ved re-ansettelsen av Perry. Vi kollektivt fryktet hva han ville gjøre med Rosenborg.

perry må gå.png

Nå er situasjonen til klubben dyster. Vi er en stor, bekymret gjeng som atter kollektivt frykter det som skjer i og rundt klubben. Det gjør at behovet for å finne en eller flere syndebukker melder seg. Og akkurat nå står både Ivar Koteng og Stig Inge Bjørnebye lagelig til hogst. 

Men løsningen ligger egentlig rett foran oss. Vi må bare begynne å vinne fotballkamper igjen. Score noen mål. Eller i alle fall prøve å score mål. Prøve å se litt mindre redde ut, prøve å ufarliggjøre det hele. Men hvor lang tid tar det? Ventetiden er uutholdelig, men vi kan ikke gjøre noe annet enn å fortsette og møte på kamp og synge oss hese for troillungan.

Jeg vil så gjerne tilbake til å ‘hate Molde’, men så lenge RBK er i dagens forfatning klarer jeg ikke hate Molde på ordentlig, fordi jeg frykter mer enn jeg ‘hater’. 

På tross av nakenvisitering, barteforbud og – ok, jeg hater Molde fremdeles.

Men som alltid: Heia Rosenborg.

handling.png