BBB - Bluss, banner og Bilde tå’n Ivers - Clas Berge

Å komme hjem fra Lerkendal sent tirsdag kveld var spesielt. Jeg fikk ikke sove og ble bare liggende rett ut på sofaen ikledd en svett RBK-skjorte, et enda svettere skjerf å stirre i taket. Jeg må bruke litt tid på å finne ut av mine egne følelser. – Det var så mange av dem. Tankene fór fram og tilbake. Uslettelige bilder fra kampen surret om og om igjen på netthinna. Jeg var skuffet, glad, stolt, sinna, rørt, opprømt og nedstemt samtidig. Det sydet og boblet så mye under overflaten at jeg til dags dato ikke har fått sortert i rotet. – Og jeg har ikke engang tenkt meg ferdig på Kåre-sparkingen, hva jeg synes om VAR eller Horneland-starten! Det eneste jeg er helt sikker på er at Rosenborg betyr så alt for mye for meg. Klubben har over tid opparbeidet en helt spesiell plass i hjertet mitt, og dette utløser sterke følelser! Mye sterkere enn ved politiske debatter, klimabrøl og mine barns skoleframføringer. Og misforstå ikke, disse tingene engasjerer meg også i bøtter og spann! Man kan nesten spørre seg, kan det blir for mye? Men det er ikke et valg jeg har tatt, det har bare blitt sånn. Og sånn lå hodet og kvernet langt inn i onsdagsnatten.

Zagrebfansen Bad Blue Boys har et fryktelig frynsete rykte. Jeg kan faktisk ikke huske at utestedene i Trondheim har stengt eller tilpasset åpningstidene sine før, ikke engang når Zenit-fansen var her i 2017. Vandrehistorier om villmenn i gatene fra bortebesøkene i Molde og Bergen, kom de slemme, blå gutta i forkjøpet og man skulle nesten tro det var Lucifer selv som skulle troppe opp. Men denne tirsdagen i august var det bare en supportergruppe som skal ha oppmerksomhet: Kjernen. Tifo-innsamlingen på sosiale medier og dugnadsinnsatsen i forkant av matchen i kombinasjon med Champions League-hymnen ga en ramme som fikk hele stadion til å involvere seg. Folk sto, folk klappa, folk sang. Når stillesittingen og forståsegåper-murringen på langsidene blir forvandlet til aktiv deltagelse og hese stemmebånd, da har Kjernen gjort noe magisk. Så får heller klubben bli litt sure på de som billedliggjorde sannheten; at Kjernen satte fyr på Lerkendal denne tirsdagskvelden.

Foto: Clas Berge

Foto: Clas Berge

Før kampen uttalte jeg at avansementet var utenfor rekkevidde. Punktum, setning slutt. Jeg sa at «RBK ryker i 95 av 100 forsøk». Noen ganger hater jeg å ha rett, for Akintola og Rosenborg tente håpet. Til pause trodde jeg faktisk, helt på ordentlig, at dette kunnegå. I første omgang var vi så gode, både på tribunen og på banen, at Champions League-håpet festet ordentlig tak. «Når høsten kjæm te trøndelag, bli troillungan i kjempe slag og møte verdens beste fotballag!» Jeg begynte å tro på Paris, City eller Barcelona! Jeg ble forført. Et lys ble tent, bare for å blåse det ut igjen.

Og derfor kommer denne kvelden dessverre ikke til å kunne måle seg med de aller største øyeblikkene vi har hatt på Lerkendal. Jeg var der i 1997 når vi slo Real Madrid, jeg var der når vi slo Valencia og jeg var der mot Ajax. Stemningen på tirsdag var kanskje den beste av de alle, men det holder ikke alene. Vi må oppnå noe magisk på banen også.

Nå skal vi se framover. Dessverre har den dårlige starten gjort at seriegullet ser svært urealistisk ut, men vi er kvalifisert for gruppespill i Europaligaen og vi har gode muligheter for å havne topp tre i Eliteserien slik at vi kan håpe på europaspill også neste år. Nå i de neste tre dagene skal mye av denne sesongen defineres. Overgangsvinduet lukker og på fredag trekkes gruppene til Europaligaen. Forskjellen på en god og en dårlig trekning kan være svært utslagsgivende for sesongevalueringen 2019. Se på Molde. Det er faktisk mulig å vinne gruppa si og gå videre dersom man kombinerer en god trekning med god form og godt spill. Skulle vi derimot få en vanskelig gruppe og levere dertil svake oppgjør både på prestasjon og resultat, er det svært lite sannsynlig at denne sesongen blir en å huske for ettertiden.

Også er det disse ulidelige vinduene. Bjørn Maars og Edvard er begge velkomne, men vi har fremdeles ikke løst de største flokene i troppen. Jeg må innrømme at det å vente til slutten av vinduene er en pine, selv om det visstnok er en bevisst strategi. Å se Rosted og Bjørkeeiet gå til Brøndby, smerter litt. Begge ville vært klare forsterkninger for oss og ingen av dem var utenfor rekkevidde. Ikke kan Brøndby tilby noe bedre sportslig tilbud heller. Dersom Birger eller Adegbenro forsvinner nå, rekker vi å få på plass en erstatter? Skal vi, også dette vinduet, slenge inn bud på Aasbak og Risa på deadline day, eller har gutta samme kvaliteter dagene før? Bendtner er i klubben enda også. Disse dagene blir definerende og ulidelige uutholdende. Stig Inge, nå må du på jobb!

*tar meg et godt magadrag* og heia Rosenborg.